Vi lever i paradoksets tid: Ingenting er det det ser ut som, alt har måttet endre seg eller kle seg ut for å kunne fortsette å eksistere. På antipodes kafé er derimot alt som det ser ut. En liten brakke i utkanten av en byggesone for luksusleiligheter, hvor det blir tilbudt gratis kaffe og forskjellige aktiviteter, for eksempel en utstilling med et stort fotografi av et byggefelt i Malaga. Selv om det er flere ting i lokalet, spør en som kommer inn om brakken er til for å selge boliger i dette byggefeltet, tilsynelatende med interesse for å kjøpe en av disse fargerike husene. Hvordan forklare at prosjektet handler om det motsatte, men at vi likevel på et vis kunne solgt husene om vi eide dem? Velkommen, kom inn og sett deg, føl deg som hjemme og nyt opplevelsen antipodes café.

I tillegg til å rote krøllene sine borti særegne urbane intervensjoner under de kryptiske pseudonymene “Logo” og “Usted”, viet også Felipe seg til å organisere profesjonelle tennisturneringer. I disse turneringene overgår virkeligheten fiksjonen. Alt er sant fra øyeblikket alle vet hva det dreier seg om: se på to mennesker sende en ball fram og tilbake med en racket, uten å gå utenfor et avgrenset rektangel og uten å komme nær nettet som skiller dem, mens de følger en serie grunnleggende regler om poengsum og ballstilling. I tillegg til å se dem spille, har han også observert publikum. Mellom disse to spørsmålene har en samling bruksmåter og vaner samlet seg, som relasjonsform (mediatisk, reklamemessig, intim, narrativ) som radikalt transformerer opplevelsen av å se to personer samhandle med denne sfæren på nesten syv centimeter i diameter. Det finnes ikke noe dekorativt eller overflødig med denne situasjonen. Ritualet gjør at kunsten og livet blir det samme i dette øyeblikket. antipodes café sine verk fordrer tilskuerens tilstedeværelse. I atspredthetens tid, består invitasjonen av akkurat det som virker aller mest flyktig og uflyttbart i dag: nemlig å gi av sin tid. En tid for tilknytning, for sammenkobling. Den legges fram av to personer som elsker ensomheten og nyter sin indre verden – som alle andre nå til dags – uten behov for å dele den (fram til Lou kom, som de må dele med hele tida). På denne måten kan du delta i verkene til antipodes café med tilstedeværelsen din, men det betyr ikke å delta i en mer eller mindre selskapelig kollektiv dynamikk. Forslaget går ut på å samle enkeltpersoner i et tenkt rom. Det siste tiåret har antipodes café utviklet en serie beboelige situasjoner der folk kan gjøre hva de vil. Det er det som gjør dem beboelige. Det er ikke snakk om kollektiv performance, eller happenings som vi kjenner til tradisjonelt, men forslag til steder og øyeblikk av liv forbi livet. Det er ikke at kunsten imiterer livet, eller at livet skal være som kunsten, forslaget består bare i å leve, men på en annen måte. Blant de mest kontroversielle temaene
antipodes café har tullet med er banaliseringen av det gode livet som hipsterne lever, ved å parodiere det med estetiske spørsmål som sier at det å drikke kvalitetskaffe og ha designmøbler er nøkkelen til lykken, selv om det er langt ifra, da stadig blir tristere og mer ensomme.
antipodes café stiller spørsmål ved det gode livet på en radikal og likefrem måte: hvordan kan vi leve sammen og være lykkelige? Det å invitere folk på ñoquis den 29 hver måned gjennom flere år, i et fullstendig atomisert samfunn, kan være en voldelig måte å klemme noen på, uten å røre vedkommende. Hvordan lage beboelig offentlig kunst i det tjueførste århundre, med utgangspunkt i situasjonistenes teori (Guy Debord først og fremst) og tankene til Hiroshi Hara, med et par dråper fra Maos lille røde? Disse er uten tvil blant de mest framsynte tenkerne i det tjuende århundret. Men antipodes café søker hverdagens fortropp, forbi der den ikke later til å være. De prøver å dytte livet som omgir oss, uten skarphet eller krav, mens de skaper situasjoner som er dypt endrende for noen og totalt irrelevante for andre, som om de var et slags speil som åpner dørene til de muligens mest revolusjonerende aspektene ved hver enkelts indre. Det handler ikke om å føle seg forpliktet til å gjøre seg erfaringer utenfor en selv, men å gjentenke seg selv ved å gjentenke virkeligheten som omgir oss, med en liten, men radikal dreining. Da Norges grunnlov og flagg fylte to hundre år, hang de flere titalls versjoner av det nasjonale symbolet i historiske sentrumsgater i Oslo og Bergen. Flaggene hadde samme farge og form som det offisielle, med sitt plettfrie kristne kors, men det offisielle var ikke inkludert, noe som provoserte dem som med én gang sendte dødstrusler eller skrev artikler i tabloidpressen, men var umerkelig for dem som så på installasjonen som enda en del av feiringen. Det er uten tvil i humoren det er herligst å være menneske. Det er en måte å dele på, og vise hvordan gjensidig kjærlighet har vokst fram i samfunnet, installert seg i hverdagslivet vårt og gjort seg sterk i de sosiale nettverkene. Den har likevel blitt ofte blitt innkapslet som en måte å adskille på i stedet for en herlig form for møte og likeverd. I disse beboelige rommene til antipodes café, er alltid humoren en rømningsvei der en kan overvinne spenningen som et krevende øyeblikk genererer, som en garanti for mangelen på elitisme i disse forslagene, som blir tilgjengelige ettersom alle vil ta del i denne trivelige situasjonen. I ping pong-turneringene med hindre var det noen ville delta på alvor. Men det finnes ikke noe mer seriøst enn humor, humor er mye mer seriøst enn bordtennis, en i utgangspunktet sympatisk sport som også kan bli et rom for konkurranse. antipodes café fant ikke opp PINGPONGO, men de gjorde det om til et beboelig sted i kulturhus, festivaler, plasser, barer, skoler, langs en havnevei og et offentlig selvstyrt senter i Madrid. Den argentinske versjonen av pingpongo er en ironisk sport, selv om vi også ler så vi tisser på oss når vi spiller, ler vi på en annen måte, mens vi prøver å overvinne hindrene i stedet for å ha det gøy med dem. Om du skal fortelle en vits, så ler vi alle sammen. Ikke begå forbrytelsen, mann, hvis du ikke skal ta straffen. Å overgå avantgardismen og elitismen er egentlig antipodes café sin suksess, prosjektene deres unngår å forskanse noen få innvidde, eller bli enda et distingvert sted lik alle dem som oppstår i kunstverdenen. I GARBIBAI gikk padlere i gang med å rense elven med et uventet sinne, ved å fjerne tunge og store objekter, mens de hjalp hverandre, og skapte et øyeblikk av autentisk samarbeid; kanskje nettopp fordi arrangementet tok form som en gjennomorganisert konkurranse, med et komplekst kulturelt rammeverk. antipodes café unnviker likevel ikke konflikt, men fremmer den heller, på utvunget vis. En av relasjonsformene vi sitter igjen med i vår adspredte verden er naturligvis konflikten, kanskje er det også den som forekommer mest og samtidig er den minst fruktbare. De siste årene har Tuva og Felipe møtt hundrevis av byråkrater, representanter, administratorer, selgere og kulturarbeidere. De har overbevist dem om å gi dem tillatelser og lisenser, maling, søppel, kaffe og sykler, om å gjøre unntak, og – først og fremst – strekke seg lenger enn det de noen gang har gjort før. Alle disse samtalene har vært rom for debatt, tenkning og utvikling av mulige verdener, som når de har blitt virkelighet, har fremmet konfliktfylte situasjoner i ordet mest positive forstand. Mer enn en fremgangsmåte for å oppnå et resultat, eller de mer eller mindre repetitive stegene i kunstarrangementenes produksjonsprosess, hvis mål kun er å utføre det ene verket etter det andre, som i et veldig langt spill, med mange deltakere som blir utslitt av å spille. Spillet er et annet rom som alle anerkjenner som en av de viktigste i det tjueførste århundrets vestlige samfunn. Dataspillene er mer betydningsfulle enn andre kulturelle produksjonsformer, pengespillene drukner mobilene og byene våre, vi bruker all fritiden vår på adspredelse. For antipodes café, er leken en måte å utforske virkeligheten på, slik barn gjør det. I motsetning til livets kakeglasur, er leken den beste måten å ødelegge leketøyet på, som barn gjør det, for å skjønne hvordan det er skrudd sammen. Å leve flere år i en bolig som har rommene sine spredt over en by som ligger under et snødekke mange måneder i året, er en måte å bli kjent med denne byen og denne boligen på, samt livet til innbyggerne og de besøkende, men det krever også en innsats like stor som den barn legger ned i leken. Verkene til antipodes café prøver aldri å plage for å plage, men de vil alltid stille (oss) spørsmål om tingene som gjør vondt (for oss), også ved å gjøre det i situasjoner som i utgangspunktet kan virke beroligende: et system som gjenbruker kassert materiale fra utstillinger i store museer og gallerier i en by, kunne vært en form for grønnvasking om ikke materiallageret hadde vært bygget inntil fengselsmurene. I en tid der provokasjonen har blitt en form for ikke-kommunikasjon, og symbolene og identitetene en form for aggresjon, utfolder antipodes café sine verk seg på polyedrisk vis, de er lekne og umulige å sette i bås: symbolene blir innviklede (og sammenvevde), mer på grunn av (re)aksjonen til tilskueren enn skapernes intensjon. De prøver ikke å «selge» noe, de vil ikke representere noe, men heller presentere, så figurativt som mulig, virkeligheten som omgir oss, ved å få den til å danse utfor stupet som skaper kantene rundt tingene, på en måte som gjør at vi kan se hverandre tydelig, krystallklart, når vi kan se virkeligheten tangentielt, og forstå hvordan vi er del av den, og hvordan vi kan bli del av den på andre måter, blant annet ved å bebo og dytte disse kantene, disse begrensningene, ved å utvide de kognitive og politiske grensene vi har gitt oss selv og som har blitt satt for oss. Tuva og Felipe er noen slags kunstens munker, iført klær fra Lacoste, som i stedet for å trykke opp enorme bøker i et asketisk kloster, bruker tiden sin på å undersøke virkeligheten: komme til en by, på jakt etter sjokolademynter, eller et godt trykkeri som skal produsere den tykkeste og mest omfangsrike boka om Norges flagg, eller et møte med en uvitende ekspert som en dag mottok en mail fra noen galninger som ville fortelle ham at livet hans kunne bli litt bedre. Som hos munkene i middelalderen, er arbeidet deres noe mystisk, men i lyset fra århundrene vil vi oppdage at det egentlig er snakk om en svært nyttig oversettelse, fra en verden som ville ødelegge seg selv og en verden som ventet på det fordi den trengte det.
—
Alberto Nanclares da Veiga
Madrid, 2022.12
—
Oversettelse: Elida Høeg. Bacelona 2023.04